peter og christina

Anton er kommet!

2010-07-16T10:00:00.005+02:00

Anton ble født 3. juli klokka 23.14 på Bærum sykehus. Han kom en uke og én dag etter termin og var stor og fin da han omsider fant ut at tiden for exit var inne. Dermed har flere års tålmodighet blitt kronet med hell til slutt. I lange perioder har vi slett ikke vært sikre på om vi noen gang skulle få egne barn og hadde på mange måter forsont oss med den tanken. At det likevel gikk, viser vel bare at en aldri skal gi opp håpet og aldri gi opp å prøve.

Dagene etterpå er blitt veldig endret. Fra en litt rastløs, travel hverdag for to voksne og en hund, har vi nesten ikke gått ut av døra siden mor og barn kom hjem fra sykehuset tre dager etter fødselen. Ikke at vi er arbeidsledige akkurat. Første kontroll etter elleve dager viser at han har lagt på seg 400 gram og at hodemålet er økt med halvannen centimeter. Det betyr hyppigmating (for noen) og mange bleieskift (for begge). Fra aldri å ha tatt skikkelig i et spedbarn er teknikken raskt blitt opparbeidet.

Billie ser ut til å akseptere storesøsterrollen fint. Hun slikker lillegutt på potene og er oppmerksom sånn at han ikke lider noen nød eller utsettes for unødige farer. Vi må bare følge litt med så ikke kjærligheten tar helt overhånd.

Sommerferien er forskjøvet, men ferie på hytta blir det likevel senere. Og flytur allerede etter bare fire uker. Billetten har han hatt siden han bare var en liten kul på Christinas mage. Slektstreff i Ungarn. Blir nok morro. Mer kommer nok her også etter hvert.

Pandaens år

2010-01-07T02:12:00.002+01:00

Pandaen symboliserer fred og god vilje. Vet ikke helt om det er dette jeg har fanget i en tilfeldig suvenirbutikk på Beijing flyplass, men jeg synes bildet er morsomt. En dame kom og jagde meg vekk da jeg fotograferte inn i butikken hennes, så jeg tok bare dette ene bildet.

Godt År til alle som ser dette!

39 igjen

2009-11-25T15:29:00.001+01:00

Bare et par dager etter selve dagen, nærmere bestemt søndagen, innledet hele familien Tálos november med å spise på Smia. Anledningen var min bursdag, men gaven var at alle kom og fikk prøve hvordan vår nærrestaurant på Vålerenga er.
Mamma og pappa var der sammen med Tomas og Inger Anne, som kom kjørende fra Fredrikstad. Ida tok meg seg Johanne fra Nesodden. Kikja og Mats kom selvfølgelig også (dette med restaurant var egentlig deres idé)

En enkel treretter ble til fire når Mats var den som satt nærmest servitøren, som ikke var servitør, men utlånt kunstnervenn av vertskapet. Tror likevel hun hadde en lærerik opplevelse. Mats ga henne både tips og direkte opplæring på en rekke områder virket det som fra min vinkel. Hun var i alle fall ganske hyggelig, selv om vi nok var ganske krevende kunder.

Peter 39 år

2009-11-01T02:20:00.001+01:00

Det var godt med alle disse bursdagsgjestene som gikk, så en stakkars dachs kunne få tilbake senga si....

Øydis kom med veldig god kake som hun hadde pynta så fint at hun måtte drepe den selv.

Hanna, Bjørn Kåre og Arthur - festen er nesten slutt, men enda er det kake (les rødvin) igjen...

En lesehund?

2009-09-21T23:45:00.006+02:00

Under opprydding (en kontinuerlig øvelse i denne heimen) kom Christina over en vervepremie(?) fra Bokklubben. Den var nok aldri blitt brukt. I forsøket på å finne anvendelige områder før den eventuelt skulle gå til de evige jaktmarker, ble den utprøvd som Billiebag.

Jammen passet den.

Men Billie var moderat begeistret. Tror bekvemmelighetsnivået ikke helt nådde opp for en bortskjemt dachs. Da hun noen minutter senere fikk lov til å gjøre hva hun ville med tøyveska, gnagde hun den i filler. Med undertegnedes velsignelse.

På tur under Bjørvika

2009-09-02T15:39:00.009+02:00

Søndag var vi nede i mudderet i Bjørvika. Inne i den nye senketunnelen. István kom fra Fredrikstad, han hadde tatt kontakt dagen før og foreslått turen. Imponerende byggverk og veldig artig. Dette var den eneste anledningen for vanlige fotgjengere å spasere gjennom den spesielle konstruksjonen. Neste år åpnes begge løpene for trafikk og da blir det bilene som får enerett.

Billie var med og tenkte nok at dette var det største hiet hun noensinne kom inn i. Det markerte hun høyt og lydelig med å yppe til alle større hunder (dermed de fleste) som kom oss i møte. Fryd og gammen.
Etterpå spiste vi hamburger.

Sen svenskenatt

2009-08-29T02:36:00.001+02:00

Anne og Geir i et ørlite ubevoktet øyeblikk. Disponentens kalasstue - Bentes 40-årsdag.

Oljepionerens farvell

2009-08-12T02:44:00.006+02:00

Den 11. august ble Johan Jacob Lothe, Christinas bestefar, begravd fra Riis kirke. Han var blitt en gammel mann og kroppen hans orket ikke mer. Det var en hyggelig bisettelse. Under gravølet etterpå reiste gamle venner, kolleger og studenter seg og fortalte sine historier med Johan. Det var fint. Han har betydd mye for mange mennesker.

Han var nok litt som kjerringa mot strømmen. Det skulle jammen litt mot til for å dumpe hele foreldregenerasjonens planer om at sønnen skulle gå i fars fotspor og arve både tittel og yrke, apotekerens sønn som han var. Men han reiste over fjellet fra Bergen og ble ingeniør ved NTH og flyttet senere til Oslo. Han visste å sette spor etter her også. Sammen med noen få andre startet han i 1949 Sentralinstitutt for industriell forskning, det som i dag er kjent som SINTEF.

I familiære sammenhenger så var Johan en samlende bestefar. Helt til det siste trosset han smertene i kroppen og insisterte på å være med når familien ble samlet. Og selv om hullene i hukommelsen kom etter hvert, så nølte han aldri med å spørre. Det viktigste var tross alt at vi var sammen og ikke minst at det var kake å dele.

90 prosent vann

2009-08-10T01:23:00.004+02:00

Ferien er over. Fem uker i juli og august. Kalenderen sier det var sommerferie. Vi har badet én gang i Langevann ved hytta, det er det. Men det har vært deilig å ha fri fra jobben. Hytta innerst i veien i Ramnes byr på et liv fylt av dager med helt andre gjøremål enn ellers. Det er ikke som en sydenferie hvor utfordringene står mellom te eller kaffe til frokost og om dagens kulturelle innslag skal komme før eller etter stranda. Nei, hyttelivet, for oss med et hundre år gammelt småbruk, består i mye praktisk arbeid som vi aldri ellers møter i en sentrumsleilighet i Oslo.

Årets gjentakelse i mitt hode har vært at det meste av tilværelsen dreier seg om vann. Nok vann, for lite vann, for mye vann og ikke minst fraværet av opphold. Det er bedritent, for ikke å si risikabelt, å klippe gress med en enkel elektrisk gressklipper i regnvær. Det er ikke spesielt lett å gjøre det når det bare er vått heller. Mye plunder og heft ved at stråene ikke flytter seg til oppsamleren. Til slutt stopper hele maskineriet og jeg må rense for hånd.

Når jeg derimot endelig fikk klippet gresset endte alt det løse nedi komposthaugen min. Akkurat den er jeg litt stolt av. Jeg har et skikkelig langsiktig prosjekt som går ut på å fylle igjen myra nedenfor huset ved hjelp av hagekompost. Det er ganske ambisiøst og det er ikke sikkert jeg rekker det i løpet av de neste 40 åra. Det har seg nemlig sånn at mesteparten av vegetabilsk materiale består av vann, nærmere bestemt mellom 90 og 99 prosent. Det leste jeg i et blad. I løpet av vinteren hadde den imponerende haugen fra i fjor sunket sammen til nesten det samme nivået som året før. Men ikke helt - den er kanskje 5 centimeter høyere enn i fjor, så jeg fortsetter nå jeg. Nå er den på nytt litt imponerende.
Innimellom om kveldene, ved opphold og etter at vi hadde kost oss med litt god vin, la jeg kveldsrunden nedom haugen og slo av en prat og en lens i den. Det har jeg nemlig lært på et komposteringskurs jeg var på en gang at skal være bra for komposthauger. Lensen altså. Praten sa ikke instruktøren noe om, men det kan sikkert ikke skade det heller.

Apropos lens. Årets store reparasjon på hytta har vært å tette hullet i taket på do. Takhatten med ventilasjonsrøret endte på tunet med smeltesnøen i vinter og et ganske anstendig hull gjorde hele doen, vedskjulet og låven til et mulig offer for råteskader og for tidlig død. Og en ikke ubetydelig regning for oss. Vi har brukt hele våren på å tenke ut hvordan vi skulle årne det. Faren min lærte meg en gang at vann alltid søker mot havet og at det går minste motstands vei. Møter det et hull i et tak renner det ikke rundt av hensyn til eierne av bygningen. Dessuten er det skapninger i vegger og isolasjon som liker sånt. Det kravlet og krøp da panelet ble tatt av. Nå som ferien er over er imidlertid taket tett og alt kravelet har måttet finne seg nye hjem på et fuktigere sted. Og jeg har lært ennå en gang at livet er fult av enkle gleder, for eksempel å sitte på en tørr utedo man har fikset selv.

Den første perioden med varme dager i ferien kom jeg også i nærkontakt med nyrene mine. Skjønte ikke helt hva det var med en gang. Litt sånn murring bak i ryggen som bare ble mer og intens. Etter hvert begynte det å gjøre vondt foran på magen også. Så slo det meg at dette ikke var noe nytt, at jeg hadde hatt det sånn før en gang. Jeg tenkte med gru på den dagen for ti år siden hvor en liten nyrestein ville ut av kroppen min. Det er kanskje den jævligste smerten jeg har opplevd. "Jeg har jo bare drukket kaffe og rødvin i mange dager" kom jeg på. To dager med intens vanndrikking løste problemet, heldigvis.

Jeg leste også at hunder består av 70 prosent vann. Lurer da på om det samme gjelder for mennesker? Tipper det er ganske likt. Det betyr at det blir ganske lite igjen etter oss, når tiden på denne vannfylte kloden er over. Vi resirkuleres til andre, levende skapninger som trenger vann. Vannmengden på jorden er jo konstant. Men den fordeles fryktelig urettferdig, som så mye annet. Jeg kunne gjerne vært spart for godt over halvparten av nedbørsmengdene som kom i ferien. Det kunne godt falt andre steder hvor det kommer bedre til nytte. Her blir vi bare sure og frustrerte og kjøper flybilletter til mer solfylte steder og bidrar derfor sikkert til mer global oppvarming som igjen fører til mer regn her i stedet for andre steder.

Men nå begynner hverdagen, rettssaker og seminarer og møterom og andre innendørsting. Så blir det sikkert sol, varmt og opphold i flere uker framover...

Konstruktørens mesterverk

2009-07-29T17:06:00.011+02:00

Christina har laget platting på hytta! Helt skikkelig, profesjonell og solid platting av impregnert treverk og som har et fundament av tonnevis med stein. Den er rett og det går an å ha bord og stoler og sånn at vi kan spise middag uten å måtte sitte i motbakke, eller medbakke. Hun fikk litt hjelp til gravejobben, men har gjort resten helt selv (jeg vet at det ikke høres så stilig ut for meg, men faktum er faktum - jeg malte noen møbler og er flink til å drikke kaffe.... Det regnet.)

Tara by night

2009-07-29T16:42:00.003+02:00

Ålreit - selv om sommeren hittil har vært ganske våt, har den likevel hatt sine sider. Sånn var utsikten fra verandaen på hytta en natt med tåke og lett yr. Ganske fint. Skogen, som tidligere klemte oss små, er borte og vi har fått en lang slette ned mot Kringlevann. Mye mer lys og utsikt (og innsyn da, men pytt, pytt - det er ikke veldig mange mennesker som passerer der i løpet av en dag).

Ut på tur? Aldri i verden!

2009-07-26T00:34:00.004+02:00

Vi er tilbake fra hytta. To uker i juli burde innebære en rimelig garanti om i alle fall et par dager med varme og sol. Vi skal ikke sutre og si at det ikke var noe bra vær, men det kunne vært LITT mer stabilt. Rekorden var nok et sted mellom 50 og 70 mm regn i løpet av et døgn. Takk for pc med mulighet for å se film og for polet i bygda. Det ble mye vin og film i år. Helt ok egentlig.

De første ti dagene var det to hunder og to personer på hytta. Billie hadde selskap av onkel Bacchus, noe som var svært hyggelig for både folk og dachs. De to hundene tilbragte mange lange timer på trappa utenfor døra på hytta, godt tullet inn i varme tepper. Mens vakthunden (terrieren) sov sin dypeste søvn, lå jakthunden (dachsen) og skulte ut i regnet. Så eller hørte hun noe som fordret reaksjon bjeffet hun lenge nok til at vakthunden våknet og vertskapet kom til for å sjekke hva som var på ferde. Ble det magiske ordet "tur" nevnt, var det ingen eller i beste fall en svak ørevridning som respons.

Detektimen

2009-06-23T00:31:00.005+02:00

Før var det aldersgrense på detektimen. Det vil si - det var ikke det sånn fra Norsk Rikskringkasting sin side, men i praksis var det det. Foreldresatt aldersgrense. Grenser gjorde noe med ting. Det gjorde dem til en utfordring. I en periode var det ekstremt viktig å se detektimen. Med det hadde sin pris.

Vi hadde dobbelttime håndarbeid på mandagene i sjette klasse. Jeg husker ikke navnet på læreren vår, men hun var litt sur og hadde store øredobber som var på en måte snirklet inn i øret fordi hun ikke hadde hull i ørene.
Vi fikk lov til å snakke sammen, så lenge vi gjorde håndarbeidsoppgavene som hun hadde gitt oss. Det største temaet var hva vi hadde sett på detektimen på fredagen før. Ikke OM vi hadde sett. Det var helt selvfølgelig at vi hadde sett det. Hah! I ettertid tror jeg bare det var Arne Viggo som hadde sett Derrick eller Bergarac eller han amerikanske med ett øye - Colombo tror jeg. Kanskje Roger også hadde fått lov. Faren hans kjørte tømmerbil og var ganske tøff og litt skummel. Vi andre lot som omvi hadde sett og jattet med, eller holdt kjeft og så ned som om strikketøyet (for de avanserte) eller korsstingene (for meg og noen andre talentløse) var veldig interessant.

Jeg kunne bare glemme å se Derrick hjemme i alle fall. Men det var én mulighet. Som tidligere nevnt i bloggen, så arbeidet to av onklene mine rett ved der vi bodde. De hadde hus ved bondegården til Bestemor og Bestefar. Innimellom på fredagene kunne jeg gå innom Klaus A. Strand på vei fra skolen og spørre om jeg fikk lov til å sitte på dem sånn at jeg kunne besøke besteforeldrene mine. Så kunne mamma og pappa hente meg på lørdagen eller søndagen. Da fikk jeg innimellom sitte bak i den tidligere nevnte lastebilen. Det var kult. Vel framme på gården fikk jeg morsomme oppgaver som å brenne halm og bruke høygaffel, eller så fikk jeg lov til å sitte foran på traktoren mens Bestefar eller onkel Gunnar pløyde et jorde. Da satt jeg på en striesekk helt til beina sovnet av den skarpe kanten på brettet.

Men det viktigste av alt var at når jeg var på besøk hos bestemor fikk jeg lov å være like lenge oppe som dem. Og de så jo Derrick. Hele Norge bortsett fra meg gjorde det. Vi satt alle tre foran TV'n. Bestefar i sin brune skinnstol og bestemor i en orange sak som kunne svinge rundt. Gjestene var henvist til den brungule sofaen. Og man snakket ikke under Derrick. Det var på tysk og oversettelsen var på nynorsk og det var vanskelig nok å følge med på undertekstene. "Kva trur du, Harry?" kunne Derrick spørre assistent Klein om. Han kunne finne på å svare med ord som "korkje", "naudsamt" eller andre helt uforståelige nynorske vendinger. Det krevde ekstraordinær innsats av en 11-åring å henge med. Dessuten måtte jeg ikke vise hvor vettskremt jeg var. Det var jo så drit skummelt. Folk døde eller brukte narkotika eller var onde og fulle eller griske.

Og etterpå måtte jeg ut og tisse i mørket. Klokka var faretruende nær midnatt og alle vet hva som kan skje ute i mørket da. Det var ikke innedo hos mine besteforeldre. De hadde en klassisk toseters utedo ved siden av vedskjulet og hønsehuset. Med kongebilder og vitsesider fra Norsk UKeblad og hele greia. Men den lå i skogkanten og faretruende nær mørket. Men det var lov for små gutter å tisse i grøfta ved veien som lå i lyset fra låven på andre siden av veien.
Det var åndssvakt skummelt å gå ut etter Derrick og nypete med mye sukker. Etterpå pusset jeg tenna sammen med bestefar som hadde gebiss. Akkurat det var ganske morsomt. Tannkremen smakte alltid litt rart, for den hadde nok alltid gått ut på datoen tror jeg.

Så bar det opp i seng på gjesterommet oppe på loftet. Huset på Solberg gård var aldri helt ferdigstilt. Litt over halve andre etasje var egentlig et roteloft hvor potensielt mange spøkelser eller øksemordere kunne gjemme seg. Med litt for varm dundyne og en bestefar som snorket heftig gjennom veggen, var det god grobunn for mareritt og dårlig søvn. Hva om jeg måtte ut og tisse en gang til? Kunne ikke vekke bestemor for at hun skulle være med. Det var alt for flaut. Det var best å vente til dagen etter.
Det var som oftest fint at det ble lyst for da var det trygt å sove. Kanskje det er derfor jeg fremdeles er så treg med å legge meg. Det er tryggest å være våken i mørket, dersom noe skulle skje. Gud bedre, jeg hørte mye rart i mørket der jeg lå svettende under dundyna i et gammelt trehus som knirket og spraket. Ikke hjalp det å lese Stomperud eller andre gamle julehefter heller. Eller romantikk som kusina mi leste.

Men når mandagen kom var det verd det. Jeg kunne referere hva som hadde skjedd i detektimen og følte meg som kongen, eller i hvert fall som en i hoffet, når praten gikk i håndarbeidstimen til fru Eilertsen (der kom jeg på det!). Men jeg fortalte selvfølgelig aldri om de svettende nettene. Det har alltid vært en hemmelighet. Helt til nå.

(Her er gården i dag. Hovedhuset midt i bildet. Utedoen i det lille huset til høyre. Det store i skogkanten fantes ikke den gangen. Låven på andre siden av veien.)

Fylla har skylda

2009-06-22T02:43:00.010+02:00

Jeg har vært på utdrikningslag. Det var morro. Tror egentlig det var ganske artig for brudgommen også. Men stripperne ble det ikke noe av. Alkoholen tok helt overhånd. I stedet tilbragte han en ganske lang stund på et kjellertoalett i en av byens mindre elegante nattklubber. Hver gang jeg var nedom og sjekket og spurte om han levde, fikk jeg til svar "åh.. ja... bare vent litt til da".

Til å begynne med hadde jeg et litt schizofrent forhold til utdrikningslaget. Hvor er du i landskapet hvis du er invitert fordi du er gift med brudens søster? Er det sånn at jeg da betraktes som en mulig tyster fra jenteligaen? Jeg ville nok tenkt litt sånn. Etter hvert fant jeg imidlertid ut at lojaliteten lå sterkere til kjønnet enn til familien. Gutter på tur kan vokse seg ganske sterkt sammen. Vi gjorde det.

Brudgommen er kjent som en stødig kar. Forsiktig med det meste, også alkohol. Vi måtte lure ham litt. Men etter de første små slurkene med whisky ordnet han det meste selv. Total transformasjon. Jeg var helt paff. Den stillferdige mannen jeg stort sett møter sammen med svigerforeldrene mine, var blitt en megafon med hørselproblemer. Det var konsekvent umulig for ham å snakke lavere enn 80 dB. Det blir ganske godt hørbart ute på fredelige Lindøya. Tipper de fleste hadde den nå snart gifte mannen godt inne i sine uisolerte soverom. Flere gardiner beveget seg da vi vandret gjennom den trivelige hyttegrenda.

På båten inn til byen igjen ble det stor ståhei og gratulasjoner fra hele båten.
Så sto altså disse stripperne for tur. Noen av gutta skulle deale før vi gikk inn. Eirik fikk en venteøl. Det skulle vise seg helt overflødig. Etter én slurk mumlet han noe om at "nå ble jeg litt uvel" og spurte dørvakta om hvor doen var. Enda han ikke ante noe om de nakne damene.

Bursdager, konfirmasjoner og 17. mai

2009-06-21T15:03:00.011+02:00

Dundre meg som tiden går. Ikke lett å overholde deadline på bloggfronten når dagene også er fylt av frister som må gå foran. Vi har hatt en travel vår og det har vært tett mellom familiære høytider og merkedager. I tillegg prøver vi å pønske ut hvordan leiligheten skal se ut for at vi skal bli fornøyde.

Hunden krever selvfølgelig sitt - Billie er på sin måte i ferd med å bli eldre og mer voksen. Tror vi ser antydningen av rolig hund som definitivt hater regnvær og lavtrykk (hun sover glatt 15 timer i et strekk dersom været er trykkende). På den andre siden er hun alltid strålende lykkelig og opplagt dersom turen legges til skogen, og da gjerne med bestekameraten Bacchus. Da er det underlig nok ikke så farlig om det er litt vått heller. Barn er hun derimot ikke så veldig interessert i, og skygger gjerne litt, men ikke helt, unna menneskene om det blir litt for mye mas.

Uansett - vårens regnskap viser to konfirmasjoner, en mammabursdag i Fredrikstad og en dobbel barnebursdag i Nittedal, to turer til hytta og en strålende 17. maifeiring på hytta til Lars på Skjæløy.

Inger Johanne 71 år - 15. mai

For en gangs skyld var det bursdag på en helg! Hjemme i Eivind Alnæsvei kom alle barn og koner og hunder, men ingen barnebarn.
Det var kanskje like greit for da ble det mer kake på oss som er voksne. Skjønt voksen - det er alltid som å spole tiden tilbake en 25-30 år idét jeg kommer inn over terskelen i heimen. Samme om mamma og pappa er pensjonister og liksom er ferdige med oppdragerrollen. Blir liksom aldri helt voksen der likevel. Er vel kanskje ikke det ellers heller, men merker det veldig godt der. Litt fint også.

Forresten - onkel Gunnar var også der da vi kom og det var fint å se ham igjen. Han er jo storebror, og kanskje den av onklene jeg så mest til da jeg var liten. Var alltid fint å kunne sitte bak på lastebilen og la han være "drosjesjåfør" fra Klaus A. Strand og hjem til Bestemor på Solberg i mang en helg. Det skulle tatt seg ut i dag - en tiåring alene, usikret bak på et lasteplan i 2 mil..... Men ille morro var det.

17. mai på Skjæløy
Det var egentlig hyttetur fra 16. til 17. mai. Det intuitive turlaget samlet seg på Skjæløy i familien Klemsdals lille havperle. Været var strålende og de som badet påsto det var ganske varmt i vannet også. Men god biffgrill på fredagen og Alexander Rybak på TV fra Moskva var kvelden egentlig ganske vellykket, om enn litt delt ettersom enkelte var mer ivrige fans av MGP enn andre.
Dagen derpå - selve grunnlovsdagen - ble derimot feiret på sømmelig måte. Ikke akkurat dress, men noen hadde sløyfe og frokost-brunsjen var innmari imponerende. Gåselever, herlig perlende cava, nydelige salater, eksklusiv skinke og kake.
De av oss som sto opp tidlig nok fikk høre Manstad skolekorps borte på snuplassen også.
Etterpå sjøsatte vi båt.

Bursdag x 2 i Nittedal
Den 24. mai var vi Nittedal for å feire bursdagene til Mathilde og Fredrik (den lille). Det var en strålende dag og en hyggelig pølsefest i hagen hos Nina. Fredrik fikk diablo og onkel Fredrik sendte den til himmels litt uta kontroll for Billie fikk den i hodet og ble litt pjusk etterpå.

Årets konfirmanter
Simon ble konfirmert i St. Olav kirke pinseaften.

Det er selvfølgelig fint med konfirmasjoner, men å stjele pinsen fra oss hyttefolk for minst andre gang.... Neida, det er en periode. Som at alle gifter seg i ferien (det gjorde forresten vi også - og fikk en del kjeft for det) Uansett fikk Simon en fin dag, tror jeg. Den var i alle fall hyggelig for oss andre. Mange artige taler - kanskje den mest rørende og morsomste fra Johanne som fortalte om sider ved Simon som vi andre ikke kjenner. Nakenløp rundt Nesodden midt på natten for eksempel....

Jacob ble konfirmert uka etter Simon - var det en borgelig konfirmasjon?? Vi kom rett til koldtbordet og kakene. Det var uansett en hyggelig fest og også der slo liksom storesøsteren til med det artigste innslaget. Nå er søsknene Jansson Lothe noen ganske kreative ansiktsvridere foran kamera også. Men morro var det. Og for et fantastisk maleri han fikk av sin bestemor. Kari hadde virkelig slått til med noe utenom den vanlige sølvskjea.

Påskefri

2009-04-13T16:14:00.019+02:00

Påskemorgen slukker sorgen!

Vi har hatt ferie på hytta i år også. Med fint besøk og fint vær og god mat. Som vanlig. Tenkte en del på kritikken mot www.yr.no som kom fram like før ferien. Bra vi har vår egen hytte, for det er ikke sikkert jeg hadde dratt på tur med de utsiktene som værvarselet ga oss. Skulle regne og være overskyet med temperaturer ned mot null på dagtid. Det slo heldigvis feil. Sol og varmt fire av fem dager.

Det er fremdeles mye snø igjen i indre Vestfold, men nå som skogen rundt Tara er jevnet med jorden har vi til gjengjeld så mye lys at at det ikke gjorde så mye. Snøen forhindret jo effektivt også en del arbeid jeg hadde planlagt, hehe. I stedet ble det foruten mat og god vin også en daglig tur og litt mekking med å få smeltevannet over veien uten alt for store ødeleggelser. Billie hadde det fint og løp rundt med lang, rød line og stakk ikke av alt for ofte. Hun er en definitivt en jeger, men det går ikke så fort for en stakkars dachs i 30-40 cm snø. Men sliten ble hun og det er også greit.

Søndag 1. påskedag dro vi hjem til byen igjen. Billie hadde hatt det fint i skogen, men jammen var det deilig å gjenerobre egne jaktmarker på Vålerenga også. Det er definitivt vår i parken og det er deilig å møte nye venner det er mulig å leke litt skikkelig med.

Palmesøndag med vafler

2009-04-07T01:15:00.006+02:00

Må bare fortelle kort om hvordan det går an å markere palmesøndag når man er den lykkelige eier av en hund (lykken består i tvungen sosial omgang med andre ettersom dyret må luftes tre ganger om dagen. Det er like greit å gjøre noe hyggelig ut av det):

1) Man ringer søsteren sin (som i dette tilfelle har en terrier). Avtaler å møtes på parkeringsplassen ved Bygdøy sjøbad.
2) Møtes på avtalt sted. Det er sol og varmt, men fremdeles ganske mye snø i skyggene.
3) Går tur på åsen mot Skøyen slik at båndtvangen ikke blir påtrengende.
4) Ved turens ende tryller en god søster fram nystekte vafler (glutenfrie!), tre sorter syltetøy og varm te. Vi setter oss ved stranda og ruinerer apetitten før familiemiddagen.

Alle fikk - tilogmed Billie som satt litt for nær kurven og trodde hun også var omfattet av vaffeltilbudet.

Takk for turen!

Helgebesøk til Kina!

2009-03-01T01:05:00.004+01:00

Det går faktisk an! Journalister er jo kjent for å være overflatiske og grunne. Vi levde opp til ryktet og presterte å få til en strålende helgetur med jobben til Beijing. Skikkelig japansk turisme. Christina, som jo er den i familien som har studert kinesisk i opptil flere år på kveldskurs, var grønn av misunnelse. Er det faktisk til dels ennå. Uansett var det fantastisk.

Med kyndig ledelse av Kjell Arild som guide og planlegger fikk vi utrolig mye ut av tre effektive døgn i den kinesiske hovedstaden. Marked, muren, Den forbundte by, litt uteliv og drosjekjøring rundt omkring. Besøk på ambassaden rakk vi også (med nød og neppe ettersom drosjekusken kjørte oss til feil adresse på gal side av kvartalet). Og sist, men kanskje viktigst for undertegnede, maten. Vi spiste masse god mat.

Litt mimring fra 2006

2009-01-13T22:47:00.003+01:00

På språkreise i Guatemala i 2006 gikk vi på den aktive vulkanen Pacaya. Guiden vår, Hugo, kom på den lysende idéen å ta med belter med fyrverkeri som han kastet rett i lavaelva. Bildene er tatt med vidvinkel - vi står nærmere enn hva det ser ut som! Det var vamt!

Fikk bare lyst til å dele filmen med dere ettersom vi snakket om vulkaner forleden. Dette er kanskje den mektigste naturopplevelsen jeg har hatt sammen med kjøreturen gjennom Death Valley tidligere samme sommer.

2008-11-24T00:07:00.011+01:00

En måned igjen til jul. Nå går vi virkelig inn i den mørke årstiden. Vi kommer jo ikke ut av den før i mars neste år. Kanskje på tide å mimre litt om de positive tingene vi har fylt høsten 2008 med. Vi har gått en del turer og spist noen skikkelig gode middager selv om vi tidvis har manglet både kjøkken og steder å sitte. Men alt ordner seg. Snart er vi trolig i orden her og da blir nok innelivet litt annerledes også ut over vinteren.

Vi har fått noen fine turer i høst. Vi har tatt et par bilder også, selv om det ikke har blitt så mange som normalt. Har vært en del i marka og Kikja (søsteren til Peter på bilde 5) har introdusert oss for Sørkedalen. Der er det fint, men også mulig å gå seg vill.... Ikke er det mobildekning inn over der heller... Her er Christina og Billie på vei ut i Nordmarka på søndagstur.

På ukedagene når Peter går på kveldsvakt (har begynt å jobbe turnus igjen) så drar han gjerne til Bygdøy. Det er altså så deilig å være der ute med skog og sjø om hverandre. Dessuten liker hundene seg der. Og ingen rådyr gjør turen litt enklere....

Peter kjøpte seg dessuten skuter i september. Tok bare et halvt år fra 750'n var bytta ut med en moped. Ille kjekt. Full tank for omtrent 40 kroner når literprisen ligger på 12,50,- og kan snike forbi alle matpakkekjørerne som stanger gjennom Biskop Gunneruds gate i 5 km/t på morgenen. Hvem trenger vel mer enn 50 kubikk inne i sentrum?

Det er veldig artig og passe skummelt. Men skrekklig effektivt altså.

Pay it forward

2008-11-20T07:55:00.002+01:00

Jeg har innsett at jeg er en dårlig bloggleser...

Det dukket plutselig opp en pakke i posten! Hvem er det som får pakker i posten nå for tida, og så midt i november? Denne gangen var det meg! Og for en pakke:) Jeg fikk hjemmelaga såpe, hjemmelaga kort, hjemmelaga oppvaskklut og hjemmelaga veske!
Gjett om jeg fikk:
1) dårlig samvittighet for ikke å ha hobbyet med avsenderene?
2) akkutt lyst til å lage noe selv?
3) begynt å planlegge årets juleverksted?
Alt er riktig!

Så nå tar jeg utfordringene: jeg skal lese bloggen din litt oftere Øydis (og kommentere) og jeg skal sende "pakken" videre!

Endelig...

2008-11-19T23:05:00.005+01:00

Vi er kommet i gang med oppussing! Vel... vi er vel egentlig feil. Og litt riktig på en gang. Vi har fått snekker Ivar som årnær opp i kåken. Og vi har fått hjelp av gutta fra Elektroplast til å koble på varmegulvet vårt. Så nå lyser det grønt 21 grader i et bitte lite vindu på termostaten som er pent plassert sammen med den nye lysbryter'n like ved siden av inngangen til stua. Kult!
Snekker Ivar har lagt parkett og revet vegg og klødd seg i hodet over en ledning som ingen skjønte hvor kom fra. Men det ble årna det også. Så nå ser det lyst ut. Bortsett fra at jeg tror jeg har en nyrestein på gang. Har alle symptomer fra forrige gang, men den gang skjønte jeg ikke hva det var. Så nå fôrer Christina meg med masse vann og jeg går som en gal (jeg vinner alle turene med Billie...). Håper det hjelper.... Hvis det gjør det, blir det julegløgg i nyinnredet kåk ut i desember en gang. Lover!

Ett år

2008-10-14T22:10:00.009+02:00

Det er gått ett år siden vi hentet Billie på Dokka. Hun har blitt voksen selv om mange av valpefaktene fremdeles er der. En viljesterk, jaktglad kamerat som er lojal, men som samtidig har sterk utferdstrang. Hun har ikke blitt borte fra oss i løpet av dette året, men et par ganger har hun dratt rimelig langt av gårde i jakten på noe. En fugl, et gammelt spor av rådyr, et pinnsvin.

Litt rart egentlig. Hadde nok ikke trodd at jeg skulle bli venn med et dyr på denne måten. Siden vi fikk henne, har hun delt nesten alle våre gleder og sorger og har nok mer enn bidratt i positivt retning. Tidlig om morgenen, akkurat når grålysningen er i gang, kan hun stå ved siden av senga og be om å få komme inn under dyna. Får hun lov, legger hun seg helt stille ved siden av meg, akkurat som en liten halv meter med organisk varmeovn.

Det er ikke lett å holde på dårlig humør når du blir møtt i døra av en henrykt logrende og småhoppende liten loff som synes at nettopp DU er fantastisk. På den andre siden, for den finnes jammen den også, er at vi mang en morgen har bannet både høyt og kreativt fordi den lille yndefulle ikke føler for å stå opp av senga...

Billie er sta. Det er ikke til å putte under en stol. Vi har et regime for tiden som går ut på at hun skal høre på oss. Demonstrativt kan hun glatt overhøre en kommando hun utmerket godt vet betydningen av. Først etter laaang tid kan hun finne på å gjøre som befalt likevel, da med et overbærende blikk på sin eier. Likevel er det mange ting Billie kan altså.

All denne teksten mest fordi jeg fant dette bildet av henne tatt 16. oktober i fjor. Hun har vært hos oss en ukes tid og dagene er travle. Nye omgivelser, mamma og søsknene var vekk. Mange rare lukter og lyder i byen. De første dagene var helt utmattende. Best av alt var å sovne litt hevet over gulvet og da helst i stuestolen eller sofaen. Ekstra fint var det dersom noen satt sammen med henne....

Lørdag kveld

2008-10-05T00:23:00.005+02:00

En hjemmelørdag på høsten kan brukes til så mangt. Når det regner og er surt, lengter verken hund eller folk ut. Så mens enkelte finner det beste i å kule'n på sofaen til Supertramp etter en bedre middag, kan andre se på....

Årets siste?

2008-10-03T10:26:00.003+02:00

Badet i Oslofjorden onsdag. 1. oktober. På Nesodden.
Kan ikke huske sist jeg badet så langt ut på høsten. Muligens i 1986. Da var vannet i Tredje dam i Bjørndalen brukbart langt ut over vanlig badesesong.
Vannet på Nesodden var klart og faktisk ikke skrekkelig kaldt. Etterpå drakk vi whisky.

Sommerminne

2008-10-01T12:22:00.006+02:00

Dette bildet av Billie i vinduskarmen forteller litt om sommeren hennes.

Fikk det i dag. Hun var på ferie i to uker hos Christinas gamle sjef, Bjørn som sitter bak. Han tok henne med seg til hytta i Alvdal.

Der drev hun feriekompis Hasse (gammel, litt tilbakeholden fuglehund) til vanvidd.

Dette må være et av de sjeldne, rolige stundene i løpet av tiden på fjellet. Hasse var tydelig lettet da vi hentet henne på veien fra Roskilde til Bentes hytte i Forddalen.

Lenge siden sist

2008-09-22T10:36:00.005+02:00

Skulle tro vi helt hadde glemt denne "dagboka" her. Det har jeg ikke, men de siste par månedene har vært litt springende. Kan nevne: Roskilde, fjelltur, ferie på Tara og Ungarn på slektstreff. Vi har også vært helgeturer både til Sverige (Siris kantarellparadis) og Skjeløy (årets foreløpig siste bad den 13. september!).
Dessuten har vi reist i jobben og. Jeg har vært i Haugesund og Stavanger. Christina "måtte" til Trondheim på premiere.

Her er alle kusiner og fettere i den ungarske delen av slekta søndag 3. august.

Med dette omflakkende livet, sier det seg selv at oppussingen av leiligheten ikke går med stormskritt. Fortsatt er stuen uten parkett. Vi venter på en elektriker som forhåpentligvis kommer denne uka, og som kan si at de fantastisk, kronglete, varmemattene kan dekkes med den deilige, lyse askeparketten.
Ellers går det litt framover hver uke. Christina maler og maler. Alt blir hvitt, hvitt, hvitt. I forrige uke fikk vi dørene vi hadde bestilt uka før og brune, stygge dører ble byttet ut i gangen. Rommet ble akutt mye større. Morro.
Panelovner (av desigenertypen :-) er kjøpt og en er montert. Nå blir det i alle fall varme på soverom og kontor. Det er bra for høsten er definitivt kommet.

Billie har løpetid. Dermed ikke noe frigang. Det gjør egentlig ikke så mye. Hun er i ferd med å bli voksen. Kalendern sier i alle fall det! Hun ble 1 år 10. august - stoor kake. Hun har også utviklet jaktinstinktet vesentlig. Ingen tvil om at den bikkja er en jeger. På det meste. Slipper vi henne i skogen fyker hun av gårde på jakt etter rådyr. Litt intenst.

Nå må jeg jobbe.

Smålensgata

2008-05-18T20:29:00.019+02:00

Dette bruker vi de varme sommerkveldene på....

Stuegulvet, to uker før overtagelse:

14.-16. mai- Peter fri fra jobben (14. mai) - tar opp parketten i stue og soverom. Under fant vi herlig møkkete og nedtråkka 28 år gammelt vegg-til-vegg teppe.

før limet skal skrapes av og feies opp.

17. mai- Vi tok opp laminatet som var lagt i gangen. Snasen lilla-rosa-hvit linoleum under med inntørka rødvinsflekker.

18. mai- Peter har malt kottet antikkhvit (siste rest fra Norbygata) og grunna gulvet! Ikke et støvfnugg igjen etter det gamle limet :)

91. mai- Vi har bare gjort litt småplukk; samlet sammen lister og parkett fra de tre første rommen og løftet litt på parketten i det lille soverommet. Vegg til vegg teppe her og!!!

20. mai- Det lille soverommet er både teppe og parkett fattigere. Under teppet fant vi dette:

Leveringsdatoen for teppe var 29/01-81..... 29 år sida!!

21. mai- Malere er i gang med grunning og sparkling. Akkurat den jobben er jeg glad vi slipper.

24.-25. mai- Velfortjent pause i Trondheim.

Anne og Helge gifta seg!!! Grattulerer!

27. mai- Maleren har sparklet og pusset stuen ferdig og strukturtapeten er borte for alltid!!!

Og på torsdag forsvinner all søpla og. Da er det bare et gulv igjen å rive......

Dent fantastiske balkongen vår- som ikke har vært rengjort på mange år.

1. juni- sitter i bakgården for første gang. Noen piker på inspeksjon i det pene været!

3. juni- hunden er med for å sjekke ut leiligheten. Hun fant litt mer rot under både badekaret og kjøkkenbenken...

6. juni- de siste dagene har gått med til neglebiting. Parkett så en stund ut til ikke å komme i tide! Men i dag fikk vi den, heldigvis, etter intens jobbing.

Christina fikk ordnet utkjøringa og Peter bar!!! Nesten 600kg bar han opp til 4. etasje!

En liten feilberegning av malingsmengde førte til alternativt malingsarbeid på badet:)

7. juni- Vi takker Jacob og Joakim for å ha hjulpet til med parketten! Ett rom er ferdig (kanskje ikke noen bragd på én dag, men vårt første klikkparkettgulv)

Hvitbeiset ask!

Lesbisk hund?

2008-03-18T22:56:00.004+01:00

Det er påskeferie, men det er ikke det jeg skal skrive om. Det får vente til neste uke.

Men Christina og jeg har akkurat konkludert med at Billie er lesbisk. I alle fall er hun bifil. Eller hva det nå er nå man tenner på hannhunder og menneskedamer på en gang, når man selv er en liten nusselig dachs.

Hun har sin aller første løpetid om dagen. Den går vel egentlig mot slutten. Det har stort sett gått ganske greit. Vi prøvde et par dager med sånn rar underbukse med hull til halen, men det var skikkelig uinteressant å ha på den. Så da ble den angrepet med alle kunstens regler. Det kom uansett ikke så mye blod og hun var ganske flink til å rydde opp selv.

Vi skal ut i skogen i morgen og da får hun vel løpt fra seg tenker jeg.

Helt gresk

2008-02-25T23:11:00.000+01:00

Peter fikk innvilget fri og dro fem dager på tur helt alene med Jacob. Målet var Hellas og Athen for å hilse på Niko - Jacobs nære venn og studiekompis fra USA. Niko er en strålende vert og guide, noe som preget mat og drikkeopplevelsene. Det greske kjøkkenet er jammen mer enn moussaka og retsina altså. Vi spiste oss gjennom Athen og øya Syros hvor vi tilbragte helgen.

Pussig nok var det unntakstilstand da vi kom. Et par dager i forveien hadde det falt 5 cm snø og skolene var stengt og trafikken hadde akkurat kommet i gang da vi kom. De burde bestille mer snø i landet. I forhold til forrige gang jeg var med på besøk til Niko var luften i byen velsignet ren og frisk. Det var ikke nødvendig å tygge i seg surstoffet før det skulle ned i lungene.

En annen merkverdighet med Hellas og det er at landet hvor de har deilige drikker som Metaxa og Ouzo, så drikkes det mest tysk og dansk øl, meksikansk tequila og gin&tonic ute på byen. Men for all del: Det virker som bare det altså. Særlig den deilige brune tequila med appelsin.

Vår på Bygdøy

2008-02-09T21:17:00.000+01:00

Vår allerede andre helg i februar er ikke vanlig. Det er likefullt ganske behagelig. Temperaturen var nok over 5 grader, solen skinte og folk og dyr trakk ut i hopetall. Billie lærte å gå løs på tur med onkel Bacchus for første gang. Andre ble litt romantiske da solen dalte ned i skyene over Fornebu. Det var en strålende dag og en deilig tur.

Fest på Fjellheim 2. februar 2008

2008-02-06T17:17:00.000+01:00

Jammen fikk de det til igjen! Anne, Solveig og Anne trommet sammet til ny vennersfest på Fjellheim på Kråkerøy. Nærmere 50 personer kom og vår heltinne Vera fra Daily News trakterte platene. Musikken satt så godt at vi glemte å spise kaker, enda de var mange og gode.

Snorre holdt kveldens eneste tale - damenes tale selvfølgelig. Eminent egenutlevering fra sjekkinga i tidlige ungdomsår nettopp på Fjellheim.

Da vi skulle hjem hadde det snødd masse og drosjesentralen i Fredrikstad var overbelastet. Først sov vi i gangen på Fjellheim, så frøs vi på utsiden etter å ha blitt kasta ut. Deretter gikk vi hjem. Ikke'no etterfest i år - det ble sent nok.

Se selv

Let's dance vekket spontane reaksjoner fra alle.

BD 4930 er historie

2008-02-05T20:58:00.000+01:00

Etter ti år har jeg solgt sykkelen. Jeg har ikke kjørt noe særlig de siste årene. Faktisk har den stått hos Tomas i Fredrikstad i fire år. Han har brukt den litt, men i fjor vår skar giret seg helt. Umulig å skifte nedover og det var litt upraktisk. Han som har kjøpt den, fikk en billig sykkel, men må nok regne med litt mekking. Han var optimist og trodde han skulle få den på veien til sommeren. Jeg ønsker han lykke til. Sykkelen er pen den. Og har sikkert mange tusen kilometer i seg fremdeles.

Lenge siden

2008-02-04T14:35:00.000+01:00

Dagene forsvinner fortere og fortere. Sommer, høst og nesten hele vinteren har gått. Det har skjedd en hel del. Det største kanskje at vi har fått oss hund! Billie er en dachs som er født på Dokka den 10. august. Hun skal bli strihåret bare hun blir gammel nok. Har imidlertid fått forståelsen av at dette med stri pels er en modenhetsgreie, så det tar nok en stund..

Billie betyr "katt" på hindi og vi håper hun skal bidra i så måte på Tara. Det har vært en helt utrolig musehøst- og vinter i skogen. Hver gang vi har vi har vært i Vestfolds dype skoger har fella vært full (på det meste var 26 små pelsdotter gått planken). Dachser kan visst fange mus, så vi er fulle av forventning.

Fram til jul var Billie med Christina på jobben, men nå øver hun seg på å være hjemme alene. Det er kjedelig, men går bra (blir veldig tissetrengt av å være hjemme i åtte timer alene, men bank i bordet: Ingen ulykker så langt).

På besøk hos Steffen i Dublin

2007-04-24T23:18:00.000+02:00

Gaver skal man jo innfri. Den 4. januar var Christina 30. år og gaven var en tur til Dublin. Den gode husfrue har nemlig en liten svakthet: Hun greier ikke å akseptere at noen i husholdningen har hvært i flere land enn henne (jeg har stempel fra Honduras...). Vi ventet til våren og reiste 12. april.

Ettersom Steffen har bodd i Irland i årevis nå, har Peter vært der opptil flere ganger. Christina på sin side er nok definitivt den mest irske av oss. I nesten like mange år som Steffen har bodd i Dublin har Bærums store datter slitt parketten på kurs for irsk dans ved Senter for internasjonal dans i Kongens gate i Oslo.
Derfor var da også første post på programmet -vi hadde bare vært på irsk jord i tre timer - en tur til danseskobutikken! Der vi den tredje og fjerde timen også. Men det var morro det. En liten rar butikk med noen vanlige sko, en del spesielle dansesko for irsk folkedans og en mengde CD'er, DVD'er og bilder av alle kullene og lag med irske dansebarn de siste 30 åra - minst!

Ellers var vi i Belfast. Det var fint og litt trist. Kort etter at vi kom inn i bykjernen så vi kommende minister og predikant Ian Paisley under en gateandakt. Selv om de skal bli mer fredelige av seg i mai, så var det en sterk opplevelse da vi i drosjen vår ble guidet gjennom de protestantiske og katolske områdene som var atskilt med et gjerde på over ti meter. Fremdeles kaster de stein og andre mindre hyggelige ting over gjerdet på dem som bor på andre siden.
Da var det hyggelig å komme tilbake til sentrum som var ganske fint.

Påske på hytta

2007-04-09T21:43:00.000+02:00

Påsken 2007 er historie. I år har vi vært litt i byen og litt i skogen. Det var finest vær (selvfølgelig!) de dagene Peter jobbet og Christina malte kjøkkenet.

Skjærtorsdag kjørte vi fra byen og ned i Vestfolds dype skoger. I Ramnes var det fint vær, men ikke så vamt. Det blåste skrekkelig da vi kom og et grantre holdt nesten på å gjøre ende på låven vår. Heldigvis var toppen av grana sprøere enn den gamle bygningen og knakk da den traff taket.

Langfredag var bare fin. Vi koste oss ute. Det var vindstille, sol og ganske varmt. Kappet litt ved og Christina danset i gresset.

Lørdag, påskeaften, fikk vi besøk av Bente og Lars. Med utegrill, lammelår og mye vin kan ingenting bli mislykket. Vi hadde en fin kveld og natt med mat og kortspill. Kom gjerne igjen!

Så våknet vi opp søndag - til tradisjonell ungarsk påskefrokost og snø!!

Dessuten har vi stått på slalåm -

2007-02-27T00:42:00.000+01:00

på Geilo den 17 og 18 februar

Jeg skulle så gjerne hatt et bilde av dette, men se for dere følgende: Christina lett tvilende, en anelse skjelvende i beina, sette ut for barnebakken på Geilo. For første gang i sitt liv har denne, på alle mulige måter fantastiske 30-åringen, fått på seg et par slalåmski.
Fryktløst, i alle fall tilsynelatende, setter hun utfor den mildt skrånende bakken. Rundt oss suser en mengde barn i alderen to til sju år. De større barna er i den store bakken rett bak oss.

Det hører vel strengt tatt med til denne historien at undertegnde heller ikke kan skryte på seg den helt store ekspertisen når det gjelder alpine øvelser. Ved nærmere kalkulasjon viste det seg å være hele 14 år siden sist også jeg hadde et par stive ski på beina. Egentlig hadde jeg mer å forsvare. Men til alt hell ropte noen navnet mitt akkurat da jeg skulle sette utfor barnebakken. En gammel bekjent fra videregående i Fredrikstad hadde dratt kjensel på meg og ville slå av en prat. Dermed satte Christina utfor skråningen alene.

Og det gikk fint! Skulle tro hun aldri hadde gjort annet. Carvingski er fantastiske greier. Det satt på første forsøk. Våre verter var stumme, vel nesten, av beundring. Etter bare én tur i barnebakken bar det rett opp i voksenbakken og de neste to dagene ble alt så nært som de sorte løypene utforsket. Vi kommer gjerne igjen!

Reise: Ungarn - familie og vinterflukt

2007-02-26T22:43:00.000+01:00

Allerede i høst planla vi at vinteren skulle bli lang, mørk og kald. Nå ble den ikke så veldig kald som vi fryktet - snøen er jo kommet først etterpå. Men uansett: I midten av november kjøpte vi billetter til Budapest i begynnelsen av februar. Rasende billig med Norwegian. Via Nicole & Knut (Christinas besteforeldre) ble vi også satt i kontakt med Kati, som for en rimelig penge lånte oss leiligheten sin midt i hjertet av sentrum. Vi reiste fra Oslo 7. februar i sur vind og snø i luften. I Ungarn ventet kusine Monika oss på flyplassen med alle barna. Hun beklaget det kalde været på 8 grader. Plenene var grønne og luften mild.

Ikke uventet fikk vi noen fine dager. Planløse som vi ofte er, førte til at vi så mye til Monika, Sandór, Sámuel, Mirjam og lille Rebeka på bare tre måneder. I tillegg fikk vi spist mer enn en rimelig andel av den hjemmelagede pølsa til Sándor også. Familien hadde slaktet en gris helgen før vi kom og tilberedt den etter alle kunstens regler og gamle tradisjoner. Det smakte herlig!

Vi fikk sett mye av sentrum, det nye terrormuseet og ikke minst spist lunsj på Gresham Palace. Sistnevte er et nydelig oppusset gammelt forsikringskontor, nå luksushotell i Four Seasons-kjeden, like ved paralamentet, på Roosevelt tér.

Vi fikk også sett parken rundt Szechenyi-badet godt og flere ganger ettersom Monika og familien bor like i nærheten. Høydepunktet var nok lørdagen da vi badet der - ute i 37 graders deilig vann - og sammen med store deler av befolkningen i byen. Vi kan ikke få anbefalt dette badet varmt nok!

Fest på Kråkerøy 3. februar

2007-02-05T14:29:00.000+01:00

Et herlig møte med mange gamle kjente på Fjellheim i Fredrikstad. Strålende initiativ fra Anne og Solveig som syntes det var på tide at vi alle kunne møtes uten at det var bryllup, 30- eller 40-års lag. Bare hygge, prat og dans til veldig god musikk. Eneste skår i gleden var at vi måtte være ute klokka 1. Men det viste seg at det ikke var noe problem for Lars inviterte til et nachspiel på Apenesfjellet det vil gå gjetord om i lange tider.

Gratulerer med 30-års dagen!!

2007-01-03T02:23:00.000+01:00

Kjære Christina

Gratulerer med dagen - tenk 30 år er du blitt og fantastisk er du.

Du er spontan, glad, åpen og ærlig. Reiselysten og utferdstrangen er der konstant og frykt for det ukjente har du ikke.

Samtidig er du flink til å pleie dem du er glad i - meg, familie og venner. Det vanker stadig små overraskelser eller hjemmelagede kort. Aldri skorter det heller på god mat eller god drikke. Du kan trylle fram de herligste ting bare du må. Samtidig er du ei heller lei å be når det gjelder å gå ut på restaurant eller bar. Det samme gjelder konserter og festivaler.

Gave
Du må jo ha en gave på bursdagen din. Jeg har tenkt lenge og vel og har kommet fram til den eneste rette. Det har ikke vært lett og gode hjelpere har og vil bidra til at dine 30 år ikke går over i historien som ubemerket eller umarkert.

Tålmodig har du flere år drevet med dans, irsk riverdance. Samtidig er det jeg, Peter, og ikke du som har vært i riverdancens hjemland. De siste dagene har vi spøkt mye om dette, men gaven, som du kanskje nå har gjettet, er altså en tur til Dublin.

Steffen har tatt bildet under. Det er også han som vil huse deg når du i april eller mai vil sette nesa mot Irland. Du kan velge selv om dagene der skal fylles turer i byen og kanskje en runde på bygda. Kanskje du heller vil tilbringe noen dager med en danselærer. Jeg har snakket med Hilde og hun har gitt meg telefonnummer til en lærer som trolig kan stille opp dersom helgen er den rette.

Ellers er det selvfølgelig helt åpent hva du vil fylle dagene med. Som det står i svært liten skrift på bildet under må du stå for shoppingen selv, men resten vil bli dekket. Dessuten vil du få en personlig guide og bærer hele veien. Jeg vil naturligvis være med hele veien og bistå med massasje, vann (?) og passende mengder oppmerksomhet.

Gratulerer med dagen. Nyt den!

++peter

Slekter møtes

2006-12-27T16:03:00.000+01:00

Den 6. juli i 2006 samlet slekt og venner seg for å ta et endelig farvel med Henri og Germaine Macé i den vesle landsbyen Lézardrieux på Bretagnes nordspiss. Etter en regnfull formiddag med minnegudstjeneste og jordfestelse, gikk alle for å spise pannekaker av ekte bretonsk kvalitet. Og da vi kom ut igjen skinte solen.

2006-12-10T22:10:00.000+01:00

Og så var julebordsesongen i gang. Familien Lothe-Macé-Stensrud var samlet til den årlige julelunsjen. I år, som i fjor, var vi på Holmenkollrestauranten.

Vi hadde en fin dag, og begynner så smått å glede oss til jul!