Pandaens år

Pandaen symboliserer fred og god vilje. Vet ikke helt om det er dette jeg har fanget i en tilfeldig suvenirbutikk på Beijing flyplass, men jeg synes bildet er morsomt. En dame kom og jagde meg vekk da jeg fotograferte inn i butikken hennes, så jeg tok bare dette ene bildet.

Godt År til alle som ser dette!

39 igjen

Bare et par dager etter selve dagen, nærmere bestemt søndagen, innledet hele familien Tálos november med å spise på Smia. Anledningen var min bursdag, men gaven var at alle kom og fikk prøve hvordan vår nærrestaurant på Vålerenga er.
Mamma og pappa var der sammen med Tomas og Inger Anne, som kom kjørende fra Fredrikstad. Ida tok meg seg Johanne fra Nesodden. Kikja og Mats kom selvfølgelig også (dette med restaurant var egentlig deres idé)



En enkel treretter ble til fire når Mats var den som satt nærmest servitøren, som ikke var servitør, men utlånt kunstnervenn av vertskapet. Tror likevel hun hadde en lærerik opplevelse. Mats ga henne både tips og direkte opplæring på en rekke områder virket det som fra min vinkel. Hun var i alle fall ganske hyggelig, selv om vi nok var ganske krevende kunder.

Peter 39 år

Det var godt med alle disse bursdagsgjestene som gikk, så en stakkars dachs kunne få tilbake senga si....



Øydis kom med veldig god kake som hun hadde pynta så fint at hun måtte drepe den selv.


Hanna, Bjørn Kåre og Arthur - festen er nesten slutt, men enda er det kake (les rødvin) igjen...

En lesehund?

Under opprydding (en kontinuerlig øvelse i denne heimen) kom Christina over en vervepremie(?) fra Bokklubben. Den var nok aldri blitt brukt. I forsøket på å finne anvendelige områder før den eventuelt skulle gå til de evige jaktmarker, ble den utprøvd som Billiebag.

Jammen passet den.

Men Billie var moderat begeistret. Tror bekvemmelighetsnivået ikke helt nådde opp for en bortskjemt dachs. Da hun noen minutter senere fikk lov til å gjøre hva hun ville med tøyveska, gnagde hun den i filler. Med undertegnedes velsignelse.

På tur under Bjørvika

Søndag var vi nede i mudderet i Bjørvika. Inne i den nye senketunnelen. István kom fra Fredrikstad, han hadde tatt kontakt dagen før og foreslått turen. Imponerende byggverk og veldig artig. Dette var den eneste anledningen for vanlige fotgjengere å spasere gjennom den spesielle konstruksjonen. Neste år åpnes begge løpene for trafikk og da blir det bilene som får enerett.

Billie var med og tenkte nok at dette var det største hiet hun noensinne kom inn i. Det markerte hun høyt og lydelig med å yppe til alle større hunder (dermed de fleste) som kom oss i møte. Fryd og gammen.
Etterpå spiste vi hamburger.

Sen svenskenatt

Anne og Geir i et ørlite ubevoktet øyeblikk. Disponentens kalasstue - Bentes 40-årsdag.

Oljepionerens farvell

Den 11. august ble Johan Jacob Lothe, Christinas bestefar, begravd fra Riis kirke. Han var blitt en gammel mann og kroppen hans orket ikke mer. Det var en hyggelig bisettelse. Under gravølet etterpå reiste gamle venner, kolleger og studenter seg og fortalte sine historier med Johan. Det var fint. Han har betydd mye for mange mennesker.

Han var nok litt som kjerringa mot strømmen. Det skulle jammen litt mot til for å dumpe hele foreldregenerasjonens planer om at sønnen skulle gå i fars fotspor og arve både tittel og yrke, apotekerens sønn som han var. Men han reiste over fjellet fra Bergen og ble ingeniør ved NTH og flyttet senere til Oslo. Han visste å sette spor etter her også. Sammen med noen få andre startet han i 1949 Sentralinstitutt for industriell forskning, det som i dag er kjent som SINTEF.

I familiære sammenhenger så var Johan en samlende bestefar. Helt til det siste trosset han smertene i kroppen og insisterte på å være med når familien ble samlet. Og selv om hullene i hukommelsen kom etter hvert, så nølte han aldri med å spørre. Det viktigste var tross alt at vi var sammen og ikke minst at det var kake å dele.