Anton ble født 3. juli klokka 23.14 på Bærum sykehus. Han kom en uke og én dag etter termin og var stor og fin da han omsider fant ut at tiden for exit var inne. Dermed har flere års tålmodighet blitt kronet med hell til slutt. I lange perioder har vi slett ikke vært sikre på om vi noen gang skulle få egne barn og hadde på mange måter forsont oss med den tanken. At det likevel gikk, viser vel bare at en aldri skal gi opp håpet og aldri gi opp å prøve.
Dagene etterpå er blitt veldig endret. Fra en litt rastløs, travel hverdag for to voksne og en hund, har vi nesten ikke gått ut av døra siden mor og barn kom hjem fra sykehuset tre dager etter fødselen. Ikke at vi er arbeidsledige akkurat. Første kontroll etter elleve dager viser at han har lagt på seg 400 gram og at hodemålet er økt med halvannen centimeter. Det betyr hyppigmating (for noen) og mange bleieskift (for begge). Fra aldri å ha tatt skikkelig i et spedbarn er teknikken raskt blitt opparbeidet.
Billie ser ut til å akseptere storesøsterrollen fint. Hun slikker lillegutt på potene og er oppmerksom sånn at han ikke lider noen nød eller utsettes for unødige farer. Vi må bare følge litt med så ikke kjærligheten tar helt overhånd.
Sommerferien er forskjøvet, men ferie på hytta blir det likevel senere. Og flytur allerede etter bare fire uker. Billetten har han hatt siden han bare var en liten kul på Christinas mage. Slektstreff i Ungarn. Blir nok morro. Mer kommer nok her også etter hvert.
