Sen svenskenatt

Anne og Geir i et ørlite ubevoktet øyeblikk. Disponentens kalasstue - Bentes 40-årsdag.

Oljepionerens farvell

Den 11. august ble Johan Jacob Lothe, Christinas bestefar, begravd fra Riis kirke. Han var blitt en gammel mann og kroppen hans orket ikke mer. Det var en hyggelig bisettelse. Under gravølet etterpå reiste gamle venner, kolleger og studenter seg og fortalte sine historier med Johan. Det var fint. Han har betydd mye for mange mennesker.

Han var nok litt som kjerringa mot strømmen. Det skulle jammen litt mot til for å dumpe hele foreldregenerasjonens planer om at sønnen skulle gå i fars fotspor og arve både tittel og yrke, apotekerens sønn som han var. Men han reiste over fjellet fra Bergen og ble ingeniør ved NTH og flyttet senere til Oslo. Han visste å sette spor etter her også. Sammen med noen få andre startet han i 1949 Sentralinstitutt for industriell forskning, det som i dag er kjent som SINTEF.

I familiære sammenhenger så var Johan en samlende bestefar. Helt til det siste trosset han smertene i kroppen og insisterte på å være med når familien ble samlet. Og selv om hullene i hukommelsen kom etter hvert, så nølte han aldri med å spørre. Det viktigste var tross alt at vi var sammen og ikke minst at det var kake å dele.

90 prosent vann

Ferien er over. Fem uker i juli og august. Kalenderen sier det var sommerferie. Vi har badet én gang i Langevann ved hytta, det er det. Men det har vært deilig å ha fri fra jobben. Hytta innerst i veien i Ramnes byr på et liv fylt av dager med helt andre gjøremål enn ellers. Det er ikke som en sydenferie hvor utfordringene står mellom te eller kaffe til frokost og om dagens kulturelle innslag skal komme før eller etter stranda. Nei, hyttelivet, for oss med et hundre år gammelt småbruk, består i mye praktisk arbeid som vi aldri ellers møter i en sentrumsleilighet i Oslo.

Årets gjentakelse i mitt hode har vært at det meste av tilværelsen dreier seg om vann. Nok vann, for lite vann, for mye vann og ikke minst fraværet av opphold. Det er bedritent, for ikke å si risikabelt, å klippe gress med en enkel elektrisk gressklipper i regnvær. Det er ikke spesielt lett å gjøre det når det bare er vått heller. Mye plunder og heft ved at stråene ikke flytter seg til oppsamleren. Til slutt stopper hele maskineriet og jeg må rense for hånd.

Når jeg derimot endelig fikk klippet gresset endte alt det løse nedi komposthaugen min. Akkurat den er jeg litt stolt av. Jeg har et skikkelig langsiktig prosjekt som går ut på å fylle igjen myra nedenfor huset ved hjelp av hagekompost. Det er ganske ambisiøst og det er ikke sikkert jeg rekker det i løpet av de neste 40 åra. Det har seg nemlig sånn at mesteparten av vegetabilsk materiale består av vann, nærmere bestemt mellom 90 og 99 prosent. Det leste jeg i et blad. I løpet av vinteren hadde den imponerende haugen fra i fjor sunket sammen til nesten det samme nivået som året før. Men ikke helt - den er kanskje 5 centimeter høyere enn i fjor, så jeg fortsetter nå jeg. Nå er den på nytt litt imponerende.
Innimellom om kveldene, ved opphold og etter at vi hadde kost oss med litt god vin, la jeg kveldsrunden nedom haugen og slo av en prat og en lens i den. Det har jeg nemlig lært på et komposteringskurs jeg var på en gang at skal være bra for komposthauger. Lensen altså. Praten sa ikke instruktøren noe om, men det kan sikkert ikke skade det heller.

Apropos lens. Årets store reparasjon på hytta har vært å tette hullet i taket på do. Takhatten med ventilasjonsrøret endte på tunet med smeltesnøen i vinter og et ganske anstendig hull gjorde hele doen, vedskjulet og låven til et mulig offer for råteskader og for tidlig død. Og en ikke ubetydelig regning for oss. Vi har brukt hele våren på å tenke ut hvordan vi skulle årne det. Faren min lærte meg en gang at vann alltid søker mot havet og at det går minste motstands vei. Møter det et hull i et tak renner det ikke rundt av hensyn til eierne av bygningen. Dessuten er det skapninger i vegger og isolasjon som liker sånt. Det kravlet og krøp da panelet ble tatt av. Nå som ferien er over er imidlertid taket tett og alt kravelet har måttet finne seg nye hjem på et fuktigere sted. Og jeg har lært ennå en gang at livet er fult av enkle gleder, for eksempel å sitte på en tørr utedo man har fikset selv.

Den første perioden med varme dager i ferien kom jeg også i nærkontakt med nyrene mine. Skjønte ikke helt hva det var med en gang. Litt sånn murring bak i ryggen som bare ble mer og intens. Etter hvert begynte det å gjøre vondt foran på magen også. Så slo det meg at dette ikke var noe nytt, at jeg hadde hatt det sånn før en gang. Jeg tenkte med gru på den dagen for ti år siden hvor en liten nyrestein ville ut av kroppen min. Det er kanskje den jævligste smerten jeg har opplevd. "Jeg har jo bare drukket kaffe og rødvin i mange dager" kom jeg på. To dager med intens vanndrikking løste problemet, heldigvis.

Jeg leste også at hunder består av 70 prosent vann. Lurer da på om det samme gjelder for mennesker? Tipper det er ganske likt. Det betyr at det blir ganske lite igjen etter oss, når tiden på denne vannfylte kloden er over. Vi resirkuleres til andre, levende skapninger som trenger vann. Vannmengden på jorden er jo konstant. Men den fordeles fryktelig urettferdig, som så mye annet. Jeg kunne gjerne vært spart for godt over halvparten av nedbørsmengdene som kom i ferien. Det kunne godt falt andre steder hvor det kommer bedre til nytte. Her blir vi bare sure og frustrerte og kjøper flybilletter til mer solfylte steder og bidrar derfor sikkert til mer global oppvarming som igjen fører til mer regn her i stedet for andre steder.

Men nå begynner hverdagen, rettssaker og seminarer og møterom og andre innendørsting. Så blir det sikkert sol, varmt og opphold i flere uker framover...