Det er gått ett år siden vi hentet Billie på Dokka. Hun har blitt voksen selv om mange av valpefaktene fremdeles er der. En viljesterk, jaktglad kamerat som er lojal, men som samtidig har sterk utferdstrang. Hun har ikke blitt borte fra oss i løpet av dette året, men et par ganger har hun dratt rimelig langt av gårde i jakten på noe. En fugl, et gammelt spor av rådyr, et pinnsvin. Litt rart egentlig. Hadde nok ikke trodd at jeg skulle bli venn med et dyr på denne måten. Siden vi fikk henne, har hun delt nesten alle våre gleder og sorger og har nok mer enn bidratt i positivt retning. Tidlig om morgenen, akkurat når grålysningen er i gang, kan hun stå ved siden av senga og be om å få komme inn under dyna. Får hun lov, legger hun seg helt stille ved siden av meg, akkurat som en liten halv meter med organisk varmeovn.
Det er ikke lett å holde på dårlig humør når du blir møtt i døra av en henrykt logrende og småhoppende liten loff som synes at nettopp DU er fantastisk. På den andre siden, for den finnes jammen den også, er at vi mang en morgen har bannet både høyt og kreativt fordi den lille yndefulle ikke føler for å stå opp av senga...
Billie er sta. Det er ikke til å putte under en stol. Vi har et regime for tiden som går ut på at hun skal høre på oss. Demonstrativt kan hun glatt overhøre en kommando hun utmerket godt vet betydningen av. Først etter laaang tid kan hun finne på å gjøre som befalt likevel, da med et overbærende blikk på sin eier. Likevel er det mange ting Billie kan altså.
All denne teksten mest fordi jeg fant dette bildet av henne tatt 16. oktober i fjor. Hun har vært hos oss en ukes tid og dagene er travle. Nye omgivelser, mamma og søsknene var vekk. Mange rare lukter og lyder i byen. De første dagene var helt utmattende. Best av alt var å sovne litt hevet over gulvet og da helst i stuestolen eller sofaen. Ekstra fint var det dersom noen satt sammen med henne....
