Detektimen

Før var det aldersgrense på detektimen. Det vil si - det var ikke det sånn fra Norsk Rikskringkasting sin side, men i praksis var det det. Foreldresatt aldersgrense. Grenser gjorde noe med ting. Det gjorde dem til en utfordring. I en periode var det ekstremt viktig å se detektimen. Med det hadde sin pris.

Vi hadde dobbelttime håndarbeid på mandagene i sjette klasse. Jeg husker ikke navnet på læreren vår, men hun var litt sur og hadde store øredobber som var på en måte snirklet inn i øret fordi hun ikke hadde hull i ørene.
Vi fikk lov til å snakke sammen, så lenge vi gjorde håndarbeidsoppgavene som hun hadde gitt oss. Det største temaet var hva vi hadde sett på detektimen på fredagen før. Ikke OM vi hadde sett. Det var helt selvfølgelig at vi hadde sett det. Hah! I ettertid tror jeg bare det var Arne Viggo som hadde sett Derrick eller Bergarac eller han amerikanske med ett øye - Colombo tror jeg. Kanskje Roger også hadde fått lov. Faren hans kjørte tømmerbil og var ganske tøff og litt skummel. Vi andre lot som omvi hadde sett og jattet med, eller holdt kjeft og så ned som om strikketøyet (for de avanserte) eller korsstingene (for meg og noen andre talentløse) var veldig interessant.

Jeg kunne bare glemme å se Derrick hjemme i alle fall. Men det var én mulighet. Som tidligere nevnt i bloggen, så arbeidet to av onklene mine rett ved der vi bodde. De hadde hus ved bondegården til Bestemor og Bestefar. Innimellom på fredagene kunne jeg gå innom Klaus A. Strand på vei fra skolen og spørre om jeg fikk lov til å sitte på dem sånn at jeg kunne besøke besteforeldrene mine. Så kunne mamma og pappa hente meg på lørdagen eller søndagen. Da fikk jeg innimellom sitte bak i den tidligere nevnte lastebilen. Det var kult. Vel framme på gården fikk jeg morsomme oppgaver som å brenne halm og bruke høygaffel, eller så fikk jeg lov til å sitte foran på traktoren mens Bestefar eller onkel Gunnar pløyde et jorde. Da satt jeg på en striesekk helt til beina sovnet av den skarpe kanten på brettet.

Men det viktigste av alt var at når jeg var på besøk hos bestemor fikk jeg lov å være like lenge oppe som dem. Og de så jo Derrick. Hele Norge bortsett fra meg gjorde det. Vi satt alle tre foran TV'n. Bestefar i sin brune skinnstol og bestemor i en orange sak som kunne svinge rundt. Gjestene var henvist til den brungule sofaen. Og man snakket ikke under Derrick. Det var på tysk og oversettelsen var på nynorsk og det var vanskelig nok å følge med på undertekstene. "Kva trur du, Harry?" kunne Derrick spørre assistent Klein om. Han kunne finne på å svare med ord som "korkje", "naudsamt" eller andre helt uforståelige nynorske vendinger. Det krevde ekstraordinær innsats av en 11-åring å henge med. Dessuten måtte jeg ikke vise hvor vettskremt jeg var. Det var jo så drit skummelt. Folk døde eller brukte narkotika eller var onde og fulle eller griske.

Og etterpå måtte jeg ut og tisse i mørket. Klokka var faretruende nær midnatt og alle vet hva som kan skje ute i mørket da. Det var ikke innedo hos mine besteforeldre. De hadde en klassisk toseters utedo ved siden av vedskjulet og hønsehuset. Med kongebilder og vitsesider fra Norsk UKeblad og hele greia. Men den lå i skogkanten og faretruende nær mørket. Men det var lov for små gutter å tisse i grøfta ved veien som lå i lyset fra låven på andre siden av veien.
Det var åndssvakt skummelt å gå ut etter Derrick og nypete med mye sukker. Etterpå pusset jeg tenna sammen med bestefar som hadde gebiss. Akkurat det var ganske morsomt. Tannkremen smakte alltid litt rart, for den hadde nok alltid gått ut på datoen tror jeg.

Så bar det opp i seng på gjesterommet oppe på loftet. Huset på Solberg gård var aldri helt ferdigstilt. Litt over halve andre etasje var egentlig et roteloft hvor potensielt mange spøkelser eller øksemordere kunne gjemme seg. Med litt for varm dundyne og en bestefar som snorket heftig gjennom veggen, var det god grobunn for mareritt og dårlig søvn. Hva om jeg måtte ut og tisse en gang til? Kunne ikke vekke bestemor for at hun skulle være med. Det var alt for flaut. Det var best å vente til dagen etter.
Det var som oftest fint at det ble lyst for da var det trygt å sove. Kanskje det er derfor jeg fremdeles er så treg med å legge meg. Det er tryggest å være våken i mørket, dersom noe skulle skje. Gud bedre, jeg hørte mye rart i mørket der jeg lå svettende under dundyna i et gammelt trehus som knirket og spraket. Ikke hjalp det å lese Stomperud eller andre gamle julehefter heller. Eller romantikk som kusina mi leste.

Men når mandagen kom var det verd det. Jeg kunne referere hva som hadde skjedd i detektimen og følte meg som kongen, eller i hvert fall som en i hoffet, når praten gikk i håndarbeidstimen til fru Eilertsen (der kom jeg på det!). Men jeg fortalte selvfølgelig aldri om de svettende nettene. Det har alltid vært en hemmelighet. Helt til nå.

(Her er gården i dag. Hovedhuset midt i bildet. Utedoen i det lille huset til høyre. Det store i skogkanten fantes ikke den gangen. Låven på andre siden av veien.)